Hanastadbekken i vinterdrakt

I går gikk jeg ut med friskt mot for å gå en lengre tur i skogen. Det jeg et øyeblikk hadde glemt var det kraftige snøfallet som hadde vært de siste dagene. Jeg innså raskt at jeg burde ha tatt på meg ski, for her var det snakk om å gå nedi til knærne og vell så det. Dermed skjønte jeg at den runden jeg hadde sett for meg i mitt indre, var noe jeg bare kunne glemme. Valget endte da på Hanastadbekken som jeg klarte å base meg vei til. God trim ble det i alle fall ;)
Jeg simpelthen elsker denne bekken! Jeg kan tilbringe timevis langs disse breddene, det er så utrolig vakkert der. Hele området har en egen ro, som om man går inn i et annet lite univers :)

Det er et rikt dyreliv ved bekken. Alle de forskjellige sporene i snøen bekrefter dette. Jeg hører alltid mange forskjellige dyrelyder hver gang jeg går her nede. Prøver så godt jeg kan å liste meg rundt i håp om å få øye på noen dyr.

Som regel er det småfugl som viser seg, og ett og annet ekorn. De større dyra vet å gjemme seg unna.

Det er så utrolig vakkert når landskapet speiler seg i vannet.

Trær, vann, snø og andre vekster lager små kunstverk i symfoni med hverandre.

Vakkert, vakkert, vakkert!!!

Under stammen her er det spor fra en stor fugl. De samme type spor som jeg tok bilde av her ved bekken tidligere. Se bildet på innlegget Kort formiddagstur fra 7. januar i år, omtrent midt i innlegget. Jeg går videre nedover langs bekken og plutselig fornemmer jeg bevegelse der fremme. Jeg ser en diger fugl, med et enormt vingespenn flakse avgårde og fly oppover i skogen. Jeg blir oppspilt og ivrig, hva er dette for en skapning?

Jeg lister meg videre, i den grad det går an å liste seg i et landskap dekket av 30 cm snø, mens jeg håper at jeg skal få flere glimt av denne store fuglen. Kanskje mer enn et glimt, aller helst et bilde......

Jeg blir fort oppslukt av det vakre landskapet rundt meg igjen. Og knipser ivrig til høyre og venstre. Det mysser av motiver overalt, jeg blir helt bergtatt.

Isen danner en vakker blondekant mot det sildrende vannet.

Bekken snirkler og snor seg i landskapet.

Jeg hører stadig kraftige krake-lyder som jeg er sikker på hører til den store fuglen jeg så.

Og plutselig dukker det opp en liten fugl som betrakter meg som om han er sendt ut for å finne ut hvilken rar skapning jeg er som tråkker rundt i universet deres. Jeg famler og prøver å få tatt et bildet, men han forflytter seg raskt fra sted til sted, og jeg må bare gi opp.

Med fornyet lyst til å finne den store fuglen går jeg forsiktig videre. Jeg hører den til stadighet og tenker at den må jo vise seg før eller senere.

Og plutselig, når jeg minst aner det, flakser den opp rett ved meg. En mektig skapning som flyr av sted på store vinger. Jeg fikk selvsagt ikke tatt noe bilde, den var langt unna før jeg fikk samlet meg. Men jeg så den godt og fikk en god formening om hvilken fugl det kunne være. Vel hjemme googlet jeg og fikk bekreftet at det jeg hadde sett var en hegre. De er i følge wikipedia trekkfugler, men det finner også informasjon på siden miljolare.no under "spør en ornitolog" der står;

Gråhegrer prøver seg ofte på å overvintre. Så lenge det er åpent vann, vil nok dette gå. Hvis det fryser til, må fuglen trekke bort. Noen ganger kan vannfugler være for avkreftet til at de klarer å fly vekk når været plutselig forverres. Da kan de lett fryse ihjel/sulte ihjel.
 Roar Solheim (03.01.2013 10:32)

Nå vet jeg jo at jeg må holde utkikk etter denne på mine turer til bekken senere, og kanskje en gang kan jeg være så heldig at jeg får tatt et bilde av den.